Sikkerhet innen telehelse: Sikre personvern og databeskyttelse

Intro

De siste årene har telehelse blitt stadig mer populært, ettersom det gir pasienter over hele verden enkel tilgang til helsetjenester. Etter hvert som telehelse blir mer populært, kreves det imidlertid sterke sikkerhetstiltak for å garantere pasientenes personvern og beskytte sensitive data.

Forståelse av telehelsesikkerhet

Sårbarheter i kommunikasjonskanalene

Teknologi og kommunikasjonskanaler som meldingsapper, videokonferanseprogramvare og internettforbindelser er avgjørende for telehelse. Hvis disse kanalene ikke er tilstrekkelig sikret, kan de være åpne for dataangrep, avlytting av data eller uautorisert tilgang.

Brudd på pasientopplysninger

Digitale plattformer brukes til å utveksle sensitive pasientdata i telehelse. Personlige helseopplysninger, sykehistorikk og muligens også økonomiske data inngår i disse dataene. Hackere kan angripe disse dataene hvis de ikke er tilstrekkelig beskyttet. Dette kan føre til datainnbrudd og mulig misbruk av pasientinformasjon.

Uautorisert tilgang til pasientinformasjon

Plattformene for telehelse må sørge for at pasientdata kun er tilgjengelige for de som er autorisert, for eksempel pasienter og helsepersonell. Hvis det ikke finnes egnede autentiseringsprosedyrer og sikre tilgangskontroller, kan pasientenes konfidensialitet og personvern settes i fare hvis ikke-godkjente parter får tilgang til pasientdata.

Sikring av personvern i telehelse

Implementering av sikre kommunikasjonskanaler

1. Kryptering av dataoverføring

Sterke krypteringsprotokoller bør brukes av telehelseplattformer for å sikre pasientdataintegritet og konfidensialitet under overføring. Spesialister må kryptere data ved hjelp av algoritmer som forvirrer dataene. Dette gjør dem uforståelige for ikke-godkjente parter. Uten dekrypteringsnøkkelen kan ikke dataene åpnes eller dekodes, selv om de blir snappet opp under overføringen.

2. Sikre plattformer for videokonferanser

Selv om videokonferanser er en viktig del av telehelse, kan sikkerhetsrisikoer også påvirke dem. Helsepersonell bør bruke sikre videokonferanseplattformer som iotum med integrerte sikkerhetsfunksjoner for å beskytte pasientenes personvern. Ende-til-ende-kryptering, sikre påloggings- og autentiseringsprosedyrer og kapasitet til å administrere deltakertilgang og tillatelser er noen eksempler på slike funksjoner.

Beskyttelse av pasientdata

1. Robust autentisering og tilgangskontroll

Telehelseplattformer bør implementere sterke autentiseringstiltak for å verifisere identiteten til brukere som får tilgang til pasientdata. Dette kan innebære bruk av sikkerhetstokener, biometrisk verifisering eller multifaktorautentisering. Tilgangskontroller bør også innføres for å begrense brukernes tilgang i henhold til deres rolle og de spesifikke pasientopplysningene de trenger tilgang til. Dette reduserer muligheten for at uvedkommende får tilgang til sensitiv informasjon.

2. Regelmessig sikkerhetskopiering av data og planer for gjenoppretting etter katastrofer

Telehelseplattformer bør lage grundige planer for katastrofegjenoppretting og rutinemessig sikkerhetskopiere data for å forhindre tap eller skade på pasientdata. Hyppige sikkerhetskopier garanterer at pasientdata kan gjenopprettes fra et tidligere tidspunkt i tilfelle datainnbrudd eller systemfeil. Planer for katastrofegjenoppretting beskriver hva som skal gjøres i tilfelle en naturkatastrofe eller et sikkerhetsbrudd for å beskytte pasientinformasjon og opprettholde telehelsetjenester.

Personvern innen telehelse

Overholdelse av forskrifter og standarder

1. HIPAA (Health Insurance Portability and Accountability Act)

En føderal lov i USA kalt HIPAA fastsetter retningslinjer for beskyttelse av personlig helseinformasjon. Helsepersonell må sørge for at pasientdata overføres, lagres og gjøres tilgjengelig for autoriserte personer på en sikker måte. Dermed må spesialister innføre administrative sikkerhetstiltak som regelmessige risikovurderinger og opplæring av ansatte i overholdelse av HIPAA.

2. GDPR (General Data Protection Regulation)

Personvernforordningen er en EU-forordning som regulerer personvern og databeskyttelse. GDPR-regelverket må følges av telehelsetjenesteleverandører som opererer i EU eller håndterer data som tilhører EU-borgere. På denne måten må spesialister få pasientenes uttrykkelige samtykke før de behandler dataene sine, sørge for at de overføres og lagres sikkert, og gi folk muligheten til å se, redigere og fjerne dataene sine. Telehelseorganisasjoner må utnevne et personvernombud, og brudd på datasikkerheten må rapporteres innen 72 timer.

Opplæring og utdanning for helsepersonell

1. Viktigheten av riktig håndtering og lagring av pasientdata

Helsepersonell bør gjøres oppmerksomme på betydningen av å håndtere pasientdata på en varsom måte. Dette innebærer å forstå hvor sensitive helsedata er, og hvordan pasientenes tillit og personvern kan påvirkes av datainnbrudd. Opplæringen bør omfatte sikre metoder for innlegging, lagring, overføring og avhending av data for å beskytte pasientinformasjon. Det bør også legges vekt på bruk av sterke passord, kryptering og sikre kommunikasjonskanaler.

2. Gjenkjenne og rapportere potensielle sikkerhetshendelser

Helsepersonell bør få opplæring i hvordan de kan oppdage advarselsindikatorer for mulige sikkerhetshendelser, som forsøk på phishing, mistenkelig nettverksaktivitet og forsøk på uautorisert tilgang. De bør være klar over hvor viktig det er å varsle de relevante IT- eller sikkerhetsansvarlige i bedriften så snart som mulig om slike hendelser. Opplæringen bør også omfatte protokoller for hendelsesrespons, for eksempel hvordan man kan redusere virkningene av et sikkerhetsbrudd, informere de berørte og overholde lovpålagte krav om å rapportere hendelsen til tilsynsorganer.

Beste praksis for sikkerhet innen telehelse

Gjennomføre regelmessige sikkerhetsrisikovurderinger

For å finne eventuelle hull eller svake punkter i systemene sine, bør telehelsetjenesteleverandører rutinemessig evaluere sikkerhetsrisikoen knyttet til driften. De må vurdere mulige risikoer, sannsynligheten for og konsekvensene av sikkerhetsbrudd.

Delta i tredjeparts sikkerhetsrevisjoner

Telehelsetjenesteleverandører bør vurdere å engasjere eksterne spesialister til å gjennomføre sikkerhetsrevisjoner. Takket være disse revisjonene kan spesialister gi en objektiv evaluering av sikkerhetstiltakene som er på plass, og hjelpe til med å finne eventuelle hull eller sårbarheter i systemet som kan ha gått ubemerket hen.

Bruk av sterke passordpolicyer

Telehelsetjenesteleverandører bør innføre strenge passordregler som krever at brukerne genererer distinkte og kompliserte passord. Dette reduserer sjansen for passordrelaterte sikkerhetsbrudd og bidrar til å forhindre uønsket tilgang til private pasientdata.

Etablering av beredskapsplaner for hendelser

Det er avgjørende for leverandører av telehelsetjenester å etablere klart definerte responsplaner for å kunne håndtere og minimere sikkerhetshendelser på en effektiv måte. Disse planene spesifiserer protokollene for kommunikasjon, begrensning og gjenoppretting som skal følges i tilfelle et sikkerhetsbrudd. En god beredskapsplan bidrar til å beskytte pasientdata og redusere skadene som kan oppstå som følge av et sikkerhetsbrudd.

Konklusjon

Sikkerhet innen telemedisin er svært viktig for å sikre personvern og databeskyttelse for både helsepersonell og pasienter.

Selv om det er mange fordeler med den økende bruken av telemedisinske tjenester, finnes det også ulemper, blant annet at det oppdages svakheter som hackere kan dra nytte av. For å redusere disse risikoene må helseforetakene iverksette strenge sikkerhetstiltak, som kryptering, flerfaktorautentisering og hyppige sikkerhetsrevisjoner.

For å unngå uønsket tilgang og datainnbrudd bør helsepersonell også få opplæring i beste praksis for telemedisinsk sikkerhet.

Helsepersonell kan dra nytte av fordelene med teleteknologi og sikre pasientenes tillit og trygghet. De må prioritere telehelsesikkerhet og iverksette proaktive tiltak for å beskytte pasientinformasjonen.